Sikkert og presist stabler du på plass rundt deg. Problemer løses med formler verden har lært deg. Du snakkar tankene dine høyt, like usikkert som meg, men med reoler du har sortert, tankene, følelsene, gledene og skuffelsene dine i. I mitt rot ligger det viktigste øverst.
Du vet hvordan håret ligger, jeg smugkikker på meg selv i ei speilglassrute. Når usikkerheten i meg slipper taket, legger håret seg og jeg har fart nok i kroppen til å gli opp på siden av deg, finne hånden din og følge deg på veien til magien opphører.
Da drar du hjem og fikser fasaden, mens usikkerheten sminker meg til det ugjenkjennelige og sender meg i bane rundt meg selv.
Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.
Jeg har dyrket ensomheten, stelt den og forsonet meg med den i håp om at det skulle bli oss to. Så skal jeg forlate den, svikte den jeg så lenge har holdt av.
Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.
Er det nok igjen av livet til at jeg rekker dette? Til å bearbeide sorgen og venne meg til gleden. Til smilet, til øyeblikkene sammen. Til regningen, applausen, beruselsen og savnet når du ikke lenger er der?
Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.
Jeg liker ikke skyllemiddel.
Erkjennelsen av at minnet er for langt tibake til at du kan framkalle det. Det vil alltid være eksponeringen av deg selv for første gang du ikke kan reise tilbake til.
En pannebust klipt rett over, et skjevt smil med fregner rundt. Å nå tilbake dit er som om å drømme om en Nobelpris. Et håpløst eventyr om deg selv. Kunne du returnert ville svaret du fikk skremt deg inn i ein krok. Lakt lokk på følelsenen dine som først hadde kommet fram i blikket til den som kjører bussen eller dama i kassa i eit lynglimt av eit øyeblikk som først vil flomme over når filmen slutter.