

En forseggjort funksjon
Noe du åpner
noe du lukker,
eller en mulighet
du bare nyter synet av.
Så dekorert
at det ikke er alle forunt
å gå inn gjennom
men kanskje komme
på hodet ut av
Hva som skjuler seg
på den andre siden
er ikke godt å vite
Finner du ut av det
går du kanskje forbi
neste gang eller
du kommer aldri ut igjen
Dagen er vanlig, himmelen blå.
Sola titter fram og varmer oss nå.
Stien er bløt og veien er jamn,
ripsa er moden og inne i oss, ikke noe savn.
Vi prater og beveger oss sammen,
og der, ned fra himmelen kommer det jammen.
Ei fjær dalende ned og du fanger den
Jeg smiler og sier;
Det er nok ei fjær fra engelen.
Aftenstur med markblomster på vei tilbake
En morgen det lukter av i går.
Blomstene er tredimensjonale og jeg
hører en sang sunget av et par lyse gardiner.
Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)
Trommer sangen fra i går på bordet
før jeg feier det reint
Finner jakka mi og skoene
og så er jeg på vei
Det trenger ikke rime, ikke ligne noen ting
Humøret bare stiger og jeg
raver glad omkring
Hilser på noen kjente
hviler på ein stein
Hører bekken klokkler
den er inne i meg
Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)
Et dikt er en
tilstand,
et øyeblikk
du utleverer deg selv
uten å bli oppdaget.
Et dikt er et
nøkkelhull
den som leser
kan se inn i seg selv
igjennom
Eg kjem ikkje
langt i livet
så eg går
den korte vegen
mange gongar.
Den rolige rytmen
reddar meg frå skrekken.
Ei natt drøymde eg
om svik.
Det var heavy.
Eg takkar for dagen
eg fekk og ber
for dagen som kjem.
To tidsriktge mennesker på 28 år,
den ene med nevroser, den andre slår
Med slag og overlegenhet.
Dette er noe de begge vet.
Pirker i hverandres skjulte drømme glør
og hyler av fryd når de ser et sår som blør.
Dette holder dessilusjonen ved like
og menneskets egosime speiler menneskesviket.
Natta er stille,
ingen morgen gryr
Forventninger tennes
og drømmene flyr.
Jager rundt som et piska skinn
krafser og stræver, men kommer ikke inn.
For å sikre deg plass på tids-jumbojetten
du kjører en snegl og drukner i svetten.
Hører andre le,
angst som et ekko
roper på sjela
med ein røyk eller to.
Det starter en normalisering
slik det ofte gjør.
Og så ler vi av naboen,
se; Han måker når det snør!
Sikkert og presist stabler du på plass rundt deg. Problemer løses med formler verden har lært deg. Du snakkar tankene dine høyt, like usikkert som meg, men med reoler du har sortert, tankene, følelsene, gledene og skuffelsene dine i. I mitt rot ligger det viktigste øverst.
Du vet hvordan håret ligger, jeg smugkikker på meg selv i ei speilglassrute. Når usikkerheten i meg slipper taket, legger håret seg og jeg har fart nok i kroppen til å gli opp på siden av deg, finne hånden din og følge deg på veien til magien opphører.
Da drar du hjem og fikser fasaden, mens usikkerheten sminker meg til det ugjenkjennelige og sender meg i bane rundt meg selv.
Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.
Jeg har dyrket ensomheten, stelt den og forsonet meg med den i håp om at det skulle bli oss to. Så skal jeg forlate den, svikte den jeg så lenge har holdt av.
Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.
Er det nok igjen av livet til at jeg rekker dette? Til å bearbeide sorgen og venne meg til gleden. Til smilet, til øyeblikkene sammen. Til regningen, applausen, beruselsen og savnet når du ikke lenger er der?
Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.
Jeg liker ikke skyllemiddel.
Erkjennelsen av at minnet er for langt tibake til at du kan framkalle det. Det vil alltid være eksponeringen av deg selv for første gang du ikke kan reise tilbake til.
En pannebust klipt rett over, et skjevt smil med fregner rundt. Å nå tilbake dit er som om å drømme om en Nobelpris. Et håpløst eventyr om deg selv. Kunne du returnert ville svaret du fikk skremt deg inn i ein krok. Lakt lokk på følelsenen dine som først hadde kommet fram i blikket til den som kjører bussen eller dama i kassa i eit lynglimt av eit øyeblikk som først vil flomme over når filmen slutter.
Huffameg så er det
masipankake igjen.
Ennå et lokk
som skal tette igjen
Alt hva jeg føler
å holder godt skjult
Begeistring kan høres
og ikke noe hult
Det ligner suksess
og smaker som avtalt.
Vi gjør det igjen
om vi føler oss gråtkvalt
Nå skal jegfortell deg hvorfor det gikk galtog det vil høres ut som ensuksesshistorie.
I gangen på stolpen til trappa, henger det enkjeledress, denkneler.
Det ser ikke vi, fordi det er ingen inni i den.
Hadde det vært det, ville vi forstått det med det samme.
Se noen henvender seg til Gud, eller; Her er det noen som angrer på noe.
Innrømmer noe galt. Bortforklarer ikke, bare erkjennelse, innrømmer; at dette må vi lære noe av.
Vi kan vende oss til Gud og søke nåden.
Vi kan vente på våren, søke mot sola og glede oss til å bli gladere.
Det har vært ei mørk tid dette, kan vi unnskylde oss. Håper det snart blir bedre
Men hvorfor er noe galt. Hvorfor bøyer vi oss for mørket og kulden.
Hvorfor finner vi ikke på noe smart snart, som virker fort for alle.
Eller må vi gå i disse åndelige kaffeselskapene for å få påfyll. Om og om igjen, fylle opp det tomme rommet. Med noe godt, varmt og meningsfylt. Smertestillende virksomhet i flere etasjer med et evig antall dager foran oss.
I den tomme kjeledressen i trappa, finner det sted en innrømmelse utan at vedkommende er til stede. Ikke akkurat noe å trakte etter å ikke være tilstede når noe virkelig skjer