Mørket rammer deg inn


Mørket rammer deg inn
inn i det rommet du er i
Verden som sølvpalietter 
limt på vinduet ditt

Sitter å snapper opp ting
fra din historie
Du ser ikke bildene mere
vet bare det gjør vondt.

Tunge trinn å trå
bort fra det du er glad i
Det første hakket i sjela di
et nytt søk har begynt


Noen har fortalt det
noe har sagt det
høyt i et rom
ingen andre har vært.
(ikke tidl. med i sangen)


Tenk å kunne favne en sekk 
med småfugler i
og uten å skade 
en eneste en.

Når du tenker kule tanker

Det knirker i seletøy og tidspartikler (materialiserer mennesket) treffer meg midt i…
Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Hviler ut på et lyst kjøkken, med ein motmagnetisme for natta som har gått, en lett dragning mot natta som kommer, og mennesket reiser seg så smått.
I et nyslipt image fôret med, nedslitt historie.

Stikker hånda i jorda og roper ut; Sort er den muld! – høyt til universet.
Det er en sannhet man lever av og sort blir man selv, i et slikt bedrag til slutt.

Et intenst søk er over, man bare legger seg flatt, med hue fult av tanker, en klump jord er ingen skatt.
Men der befinner de seg altså, tankene våre. Løftes med spade og trilles bort på en båre.


Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp, i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.

For hva vokser det opp av egenrådighet, en slags livsprevansjon, og det er ingen som vet. At du klemmer på livet som en tube kaviar. Og når tuben er tom er det andre som har, mere.

Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.


Kompost mosaikk

En mosaikk av problemer
ligger brutt bak deg
Foran finns flere som kan rammes inn
I håp om at en dag man behersker komplekset
tidlig starter dagen og man håver inn

Pøser på, det her går jo strålende
Stuper ned mot bunnen av seg selv
Søker mot sin egen atmosfære
ærlig nok tar man støyten selv

Dette er en sang om å leve som ein blomst
leve som en blomst akkurat i dag.
Dette er en sang om å tenke mot høsten
men ikke på som en kompost det stinker av.


Automat

Direkte importert laminert materiale
til forlystelse en slik vanvittig stund

For senere å vandre i virkeligheten,
fornedrelsen, og løfte deg opp til et sted.
Der din neste maler sjeler med elendigheten sin.

Det vi trenger importerer vi direkte,
fra en pulserende åre

Og når alle er blitt tilfreds, høy og slapp,
siler vi ut det som glapp moralsk for oss.
Moralsk for oss, for et øyeblikk siden.

Som en automat, ikke til noe spesielt
bare en helt vanlig.


Preiker moral

Døra

En forseggjort funksjon 
Noe du åpner
noe du lukker, 
eller en mulighet 
du bare nyter synet av.

Så dekorert 
at det ikke er alle forunt 
å gå inn gjennom
men kanskje komme 
på hodet ut av

Hva som skjuler seg 
på den andre siden
er ikke godt å vite

Finner du ut av det
går du kanskje forbi
neste gang eller 
du kommer aldri ut igjen

Fra en engel til en annen

Dagen er vanlig, himmelen blå.
Sola titter fram og varmer oss nå.

Stien er bløt og veien er jamn, 
ripsa er moden og inne i oss, ikke noe savn.

Vi prater og beveger oss sammen, 
og der, ned fra himmelen kommer det jammen.

Ei fjær dalende ned og du fanger den
Jeg smiler og sier; 
Det er nok ei fjær fra engelen.

Preiker moral

Aftenstur med markblomster på vei tilbake
En morgen det lukter av i går.
Blomstene er tredimensjonale og jeg
hører en sang sunget av et par lyse gardiner.

Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)

Trommer sangen fra i går på bordet
før jeg feier det reint
Finner jakka mi og skoene
og så er jeg på vei

Det trenger ikke rime, ikke ligne noen ting
Humøret bare stiger og jeg
raver glad omkring

Hilser på noen kjente
hviler på ein stein
Hører bekken klokkler
den er inne i meg

Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)

Den korte vegen

Eg kjem ikkje
langt i livet
så eg går
den korte vegen
mange gongar.

Den rolige rytmen
reddar meg frå skrekken.

Ei natt drøymde eg
om svik.
Det var heavy.

Eg takkar for dagen
eg fekk og ber
for dagen som kjem.




Hedemarksgata tango

To tidsriktge mennesker på 28 år,
den ene med nevroser, den andre slår
Med slag og overlegenhet.
Dette er noe de begge vet.

Pirker i hverandres skjulte drømme glør
og hyler av fryd når de ser et sår som blør.
Dette holder dessilusjonen ved like
og menneskets egosime speiler menneskesviket.

Natta er stille,
ingen morgen gryr
Forventninger tennes
og drømmene flyr.

Jager rundt som et piska skinn
krafser og stræver, men kommer ikke inn.
For å sikre deg plass på tids-jumbojetten
du kjører en snegl og drukner i svetten.

Hører andre le,
angst som et ekko
roper på sjela
med ein røyk eller to.

Det starter en normalisering
slik det ofte gjør.
Og så ler vi av naboen,
se; Han måker når det snør!

Den brutale virkelighet

Sikkert og presist stabler du på plass rundt deg. Problemer løses med formler verden har lært deg. Du snakkar tankene dine høyt, like usikkert som meg, men med reoler du har sortert, tankene, følelsene, gledene og skuffelsene dine i. I mitt rot ligger det viktigste øverst.

Du vet hvordan håret ligger, jeg smugkikker på meg selv i ei speilglassrute. Når usikkerheten i meg slipper taket, legger håret seg og jeg har fart nok i kroppen til å gli opp på siden av deg, finne hånden din og følge deg på veien til magien opphører.

Da drar du hjem og fikser fasaden, mens usikkerheten sminker meg til det ugjenkjennelige og sender meg i bane rundt meg selv.

Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.

Jeg har dyrket ensomheten, stelt den og forsonet meg med den i håp om at det skulle bli oss to. Så skal jeg forlate den, svikte den jeg så lenge har holdt av.

Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.

Er det nok igjen av livet til at jeg rekker dette? Til å bearbeide sorgen og venne meg til gleden. Til smilet, til øyeblikkene sammen. Til regningen, applausen, beruselsen og savnet når du ikke lenger er der?

Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.

Jeg liker ikke skyllemiddel.

Erkjennelsen av at minnet er for langt tibake til at du kan framkalle det. Det vil alltid være eksponeringen av deg selv for første gang du ikke kan reise tilbake til.

En pannebust klipt rett over, et skjevt smil med fregner rundt. Å nå tilbake dit er som om å drømme om en Nobelpris. Et håpløst eventyr om deg selv. Kunne du returnert ville svaret du fikk skremt deg inn i ein krok. Lakt lokk på følelsenen dine som først hadde kommet fram i blikket til den som kjører bussen eller dama i kassa i eit lynglimt av eit øyeblikk som først vil flomme over når filmen slutter.

Marsipankake

Huffameg så er det 
masipankake igjen.
Ennå et lokk 
som skal tette igjen

Alt hva jeg føler 
å holder godt skjult
Begeistring kan høres
og ikke noe hult

Det ligner suksess
og smaker som avtalt.
Vi gjør det igjen
om vi føler oss gråtkvalt

Ber om å bli forstått

Nå skal jegfortell deg hvorfor det gikk galtog det vil høres ut som ensuksesshistorie.

I gangen på stolpen til trappa, henger det enkjeledress, denkneler. 
Det ser ikke vi, fordi det er ingen inni i den. 
Hadde det vært det, ville vi forstått det med det samme. 

Se noen henvender seg til Gud, eller; Her er det noen som angrer på noe. 
Innrømmer noe galt. Bortforklarer ikke, bare erkjennelse, innrømmer; at dette må vi lære noe av.

Vi kan vende oss til Gud og søke nåden.

  • Nåde det er; ikke for alltid å gå rundt med dårlig samvittighet, 
    men ha muligheten til å vandre videre i livet uten å bukke under.

Vi kan vente på våren, søke mot sola og glede oss til å bli gladere.
Det har vært ei mørk tid dette, kan vi unnskylde oss. Håper det snart blir bedre

Men hvorfor er noe galt. Hvorfor bøyer vi oss for mørket og kulden.
Hvorfor finner vi ikke på noe smart snart, som virker fort for alle.

Eller må vi gå i disse åndelige kaffeselskapene for å få påfyll. Om og om igjen, fylle opp det tomme rommet. Med noe godt, varmt og meningsfylt. Smertestillende virksomhet i flere etasjer med et evig antall dager foran oss.

I den tomme kjeledressen i trappa, finner det sted en innrømmelse utan at vedkommende er til stede. Ikke akkurat noe å trakte etter å ikke være tilstede når noe virkelig skjer