Mørket rammer deg inn


Mørket rammer deg inn
inn i det rommet du er i
Verden som sølvpalietter 
limt på vinduet ditt

Sitter å snapper opp ting
fra din historie
Du ser ikke bildene mere
vet bare det gjør vondt.

Tunge trinn å trå
bort fra det du er glad i
Det første hakket i sjela di
et nytt søk har begynt


Noen har fortalt det
noe har sagt det
høyt i et rom
ingen andre har vært.
(ikke tidl. med i sangen)


Tenk å kunne favne en sekk 
med småfugler i
og uten å skade 
en eneste en.

Når du tenker kule tanker

Det knirker i seletøy og tidspartikler (materialiserer mennesket) treffer meg midt i…
Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Hviler ut på et lyst kjøkken, med ein motmagnetisme for natta som har gått, en lett dragning mot natta som kommer, og mennesket reiser seg så smått.
I et nyslipt image fôret med, nedslitt historie.

Stikker hånda i jorda og roper ut; Sort er den muld! – høyt til universet.
Det er en sannhet man lever av og sort blir man selv, i et slikt bedrag til slutt.

Et intenst søk er over, man bare legger seg flatt, med hue fult av tanker, en klump jord er ingen skatt.
Men der befinner de seg altså, tankene våre. Løftes med spade og trilles bort på en båre.


Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp, i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.

For hva vokser det opp av egenrådighet, en slags livsprevansjon, og det er ingen som vet. At du klemmer på livet som en tube kaviar. Og når tuben er tom er det andre som har, mere.

Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.


Kompost mosaikk

En mosaikk av problemer
ligger brutt bak deg
Foran finns flere som kan rammes inn
I håp om at en dag man behersker komplekset
tidlig starter dagen og man håver inn

Pøser på, det her går jo strålende
Stuper ned mot bunnen av seg selv
Søker mot sin egen atmosfære
ærlig nok tar man støyten selv

Dette er en sang om å leve som ein blomst
leve som en blomst akkurat i dag.
Dette er en sang om å tenke mot høsten
men ikke på som en kompost det stinker av.


Automat

Direkte importert laminert materiale
til forlystelse en slik vanvittig stund

For senere å vandre i virkeligheten,
fornedrelsen, og løfte deg opp til et sted.
Der din neste maler sjeler med elendigheten sin.

Det vi trenger importerer vi direkte,
fra en pulserende åre

Og når alle er blitt tilfreds, høy og slapp,
siler vi ut det som glapp moralsk for oss.
Moralsk for oss, for et øyeblikk siden.

Som en automat, ikke til noe spesielt
bare en helt vanlig.


Preiker moral

Døra

En forseggjort funksjon 
Noe du åpner
noe du lukker, 
eller en mulighet 
du bare nyter synet av.

Så dekorert 
at det ikke er alle forunt 
å gå inn gjennom
men kanskje komme 
på hodet ut av

Hva som skjuler seg 
på den andre siden
er ikke godt å vite

Finner du ut av det
går du kanskje forbi
neste gang eller 
du kommer aldri ut igjen

Fra en engel til en annen

Dagen er vanlig, himmelen blå.
Sola titter fram og varmer oss nå.

Stien er bløt og veien er jamn, 
ripsa er moden og inne i oss, ikke noe savn.

Vi prater og beveger oss sammen, 
og der, ned fra himmelen kommer det jammen.

Ei fjær dalende ned og du fanger den
Jeg smiler og sier; 
Det er nok ei fjær fra engelen.

Preiker moral

Aftenstur med markblomster på vei tilbake
En morgen det lukter av i går.
Blomstene er tredimensjonale og jeg
hører en sang sunget av et par lyse gardiner.

Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)

Trommer sangen fra i går på bordet
før jeg feier det reint
Finner jakka mi og skoene
og så er jeg på vei

Det trenger ikke rime, ikke ligne noen ting
Humøret bare stiger og jeg
raver glad omkring

Hilser på noen kjente
hviler på ein stein
Hører bekken klokkler
den er inne i meg

Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)

Den korte vegen

Eg kjem ikkje
langt i livet
så eg går
den korte vegen
mange gongar.

Den rolige rytmen
reddar meg frå skrekken.

Ei natt drøymde eg
om svik.
Det var heavy.

Eg takkar for dagen
eg fekk og ber
for dagen som kjem.




Hedemarksgata tango

To tidsriktge mennesker på 28 år,
den ene med nevroser, den andre slår
Med slag og overlegenhet.
Dette er noe de begge vet.

Pirker i hverandres skjulte drømme glør
og hyler av fryd når de ser et sår som blør.
Dette holder dessilusjonen ved like
og menneskets egosime speiler menneskesviket.

Natta er stille,
ingen morgen gryr
Forventninger tennes
og drømmene flyr.

Jager rundt som et piska skinn
krafser og stræver, men kommer ikke inn.
For å sikre deg plass på tids-jumbojetten
du kjører en snegl og drukner i svetten.

Hører andre le,
angst som et ekko
roper på sjela
med ein røyk eller to.

Det starter en normalisering
slik det ofte gjør.
Og så ler vi av naboen,
se; Han måker når det snør!

Automat

Direkte importert laminert materiale
til forlystelse en sånn vanvittig stund

For senere å vandre i virkeligheten,
fornedrelsen, og løfte deg opp til et sted,
der din neste maler sjeler med elendigheten sin.

Det vi trenger importerer vi direkte,
fra en pulserende åre.

Når alle er blitt tilfreds, høy og slapp,
siler vi ut, det som glapp, moralsk for oss,
moralsk for oss, for et øyeblikk siden.

Som en automat, ikke til noe spesielt
bare en helt vanlig.

Opp frå kneståande

Eg står med auga att og kjenner sola varmar meg i nakken. Når eg opnar augo, har det dukka opp nye klynger med krokus i kvitt og lilla.
Menneska snakkar meir med kvarandre, stoppar opp, trakkar søndagstakta i søndagsstasen.

I eit lunt fjøs ligg ei mor og stønner, menneske og dyr er nær kvarandre, gler seg når den vesle kroppen ligg der.
Fosterkleda vert etne opp, kroppen slikka rein og mora vil ha den vesle på beina. Alt slit vert gløymd når to små har funne kjelda til vekst.
I nokre minutt masserer synet sinnet.

Lydane frå menneska på søndagstur trengjer på nytt inn til det lune fjøset.
Ei ny klynge med krokus sprett opp og ei ny mor stønner og brukar krefter på det nye livet.

Tempoet stig, dagane aukar steglengda. Menneska brettar opp ermane og tek fatt på tankane frå i vinter. Løyser det praktiske problemet som verka så umogleg. Gliser mot sola og kjenner uroa sleppe taket.

Hverdagens redsler

Karin har nettopp våknet,
ligger å suger på ein drøm.
Ideen har hun hatt lenge,
i natt realiserte drømmen den.

Hun visste de ville komme en dag,
de forløsende ord
Men drømmer kan være så difuse,
så nå gruer hun seg for vår jord.

For i det samme hun setter sine søte små,
på et mykt og syntetisk gulv
River virkeligheten i kjøttet
som kjeften på ein vond ulv.

Hun raver ut på badet
for å se hvor ynkelig hun er.
Angsten skjules bak sminke
manglene selvtillit med det å være sær.

Karin tviholer på en krane,
i det hun spyr av angst,
det høres gråt fra badet
radioen snakker om fisk og fangst.

Hun trykker ned noen piller for et slikt humør
Treffer det hun trenger
i trappa,
ein knøl.

Unngår lett en nedtur
ved å helle på noen pils
Og så er dagen reddet
i det hun treffer Nils