Når du tenker kule tanker

Det knirker i seletøy og tidspartikler (materialiserer mennesket) treffer meg midt i…
Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Hviler ut på et lyst kjøkken, med ein motmagnetisme for natta som har gått, en lett dragning mot natta som kommer, og mennesket reiser seg så smått.
I et nyslipt image fôret med, nedslitt historie.

Stikker hånda i jorda og roper ut; Sort er den muld! – høyt til universet.
Det er en sannhet man lever av og sort blir man selv, i et slikt bedrag til slutt.

Et intenst søk er over, man bare legger seg flatt, med hue fult av tanker, en klump jord er ingen skatt.
Men der befinner de seg altså, tankene våre. Løftes med spade og trilles bort på en båre.


Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp, i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.

For hva vokser det opp av egenrådighet, en slags livsprevansjon, og det er ingen som vet. At du klemmer på livet som en tube kaviar. Og når tuben er tom er det andre som har, mere.

Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.