To tidsriktge mennesker på 28 år,
den ene med nevroser, den andre slår
Med slag og overlegenhet.
Dette er noe de begge vet.
Pirker i hverandres skjulte drømme glør
og hyler av fryd når de ser et sår som blør.
Dette holder dessilusjonen ved like
og menneskets egosime speiler menneskesviket.
Natta er stille,
ingen morgen gryr
Forventninger tennes
og drømmene flyr.
Jager rundt som et piska skinn
krafser og stræver, men kommer ikke inn.
For å sikre deg plass på tids-jumbojetten
du kjører en snegl og drukner i svetten.
Hører andre le,
angst som et ekko
roper på sjela
med ein røyk eller to.
Det starter en normalisering
slik det ofte gjør.
Og så ler vi av naboen,
se; Han måker når det snør!