Kategori: Tekster

Aftenstur med markblomster på vei tilbake
En morgen det lukter av i går.
Blomstene er tredimensjonale og jeg
hører en sang sunget av et par lyse gardiner.

Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)

Trommer sangen fra i går på bordet
før jeg feier det reint
Finner jakka mi og skoene
og så er jeg på vei

Det trenger ikke rime, ikke ligne noen ting
Humøret bare stiger og jeg
raver glad omkring

Hilser på noen kjente
hviler på ein stein
Hører bekken klokkler
den er inne i meg

Preiker moral med ein frokost
Rådslår med ein røyk
Suger inn dens visdom, den beroliger meg.
(Er blitt refreng i sangen)

Direkte importert laminert materiale
til forlystelse en sånn vanvittig stund

For senere å vandre i virkeligheten,
fornedrelsen, og løfte deg opp til et sted,
der din neste maler sjeler med elendigheten sin.

Det vi trenger importerer vi direkte,
fra en pulserende åre.

Når alle er blitt tilfreds, høy og slapp,
siler vi ut, det som glapp, moralsk for oss,
moralsk for oss, for et øyeblikk siden.

Som en automat, ikke til noe spesielt
bare en helt vanlig.

Du har tatt det første steget 
Det var ingen som så deg 
Ingen som la merke til ditt innøvde trekk
Håret ditt flagra og livet tok tak i deg 
– og det du trudd var redsel og angst sklei bare vekk 

Så du surfer avgårde på livet ditt 
Sjer kun det som passer dæ og tenke ikkje ein dritt 
På alt som betyr noe for andre enn deg sjøl 
Det bygges opp ein reaksjon, ja det veit æ det gjøøøøørrrrr

Du høsta av ein åker du ikkje e heilt sikker på 
– om du sjøl har vært med på å sådd 
Ein i ei rekke du beita av livet 
Var det det her som var målet og er det no nådd?

Så du surfer avgårde på livet ditt
Sjer kun det som passer dæ og tenke ikkje ein dritt 
På alt som betyr noe for andre enn deg sjøl 
Det bygges opp ein reaksjon, ja det veit æ det gjøøøøørrrrr

En mosaikk av problemer
ligger brutt bak deg
Foran finns flere som kan rammes inn
I håp om at en dag man behersker komplekset
tidlig starter dagen og man håver inn

Pøser på, det her går jo strålende
Stuper ned mot bunnen av seg selv
Søker mot sin egen atmosfære
ærlig nok tar man støyten selv

Dette er en sang om å leve som ein blomst
leve som en blomst akkurat i dag.
Dette er en sang om å tenke mot høsten
men ikke på som en kompost det stinker av.

Utsettest for angstsjokk stadig vekk
noe paranoia, det andre ulovlighet rett og slett

Lider under loven, det er noe som plager
i det jeg glaner ut av vindu, er det noen som lager en lyd
jeg forførest av.

Så en bevegelse helt ut blir utenkelig, lever fritt i et rom
som er skrekkelig trangt.

Jeg vet – et sted hvor du får hvile
En hverdag uten å fortvile

En årstid passerer, dager blir glemt
dagen du leter etter er så lettskremt
som en sommerfugl fra stund til stund
Du lister deg nærmere, ikke et ord fra din munn,
men den flyr

Det kjøpes og selges, lykken er en vare
lykkelige øyeblikk som du må forsvare
– ingen tvil om at du får det til
status happeninger tett som sild på boks

Jeg vet – et sted hvor du får hvile
En hverdag uten å fortvile

Jeg ser du blar i et album ser ting du har fått
og en nøyaktig statestikk over tårer du har grått
En slags vareopptelling mot slutten av reisen
flimrene ser du tallene, resultatet får du midt i fleisen
skarpt.

Jeg vet – et sted hvor du får hvile
En hverdag uten å fortvile

Mørket rammer deg inn
inn i det rommet du er i
Verden som sølvpalietter 
limt på vinduet ditt

Sitter å snapper opp ting
fra din historie
Du ser ikke bildene mere
vet bare det gjør vondt.

Tunge trinn å trå
bort fra det du er glad i
Det første hakket i sjela di
et søk har begynt

Noen har fortalt det
noe har sagt det
høyt i et rom
ingen andre har vært.
(ikke tidl. med i sangen)

Tenk å kunne favne en sekk 
med småfugler i
og uten å skade 
en eneste en.

Det knirker i seletøy og tidspartikler (materialiserer mennesket) treffer meg midt i…
Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Hviler ut på et lyst kjøkken, med ein motmagnetisme for natta som har gått, en lett dragning mot natta som kommer, og mennesket reiser seg så smått.
I et nyslipt image fôret med, nedslitt historie.

Stikker hånda i jorda og roper ut; Sort er den muld! – høyt til universet.
Det er en sannhet man lever av og sort blir man selv, i et slikt bedrag til slutt.

Et intenst søk er over, man bare legger seg flatt, med hue fult av tanker, en klump jord er ingen skatt.
Men der befinner de seg altså, tankene våre. Løftes med spade og trilles bort på en båre.

Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp, i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.

For hva vokser det opp av egenrådighet, en slags livsprevansjon, og det er ingen som vet. At du klemmer på livet som en tube kaviar. Og når tuben er tom er det andre som har, mere.

Tilbake fra en drøm med omsorg for seg selv, fattige i et ve av vel.

Når du tenker kule tanker, hvem har du tenkt skal formidle de.
Samles de opp i et stort indre, sparer du til en slags rettferdighet.