Bare enda et WordPress-nettsted
Direkte importert laminert materiale
til forlystelse en sånn vanvittig stund
For senere å vandre i virkeligheten,
fornedrelsen, og løfte deg opp til et sted,
der din neste maler sjeler med elendigheten sin.
Det vi trenger importerer vi direkte,
fra en pulserende åre.
Når alle er blitt tilfreds, høy og slapp,
siler vi ut, det som glapp, moralsk for oss,
moralsk for oss, for et øyeblikk siden.
Som en automat, ikke til noe spesielt
bare en helt vanlig.
Eg står med auga att og kjenner sola varmar meg i nakken. Når eg opnar augo, har det dukka opp nye klynger med krokus i kvitt og lilla.
Menneska snakkar meir med kvarandre, stoppar opp, trakkar søndagstakta i søndagsstasen.
I eit lunt fjøs ligg ei mor og stønner, menneske og dyr er nær kvarandre, gler seg når den vesle kroppen ligg der.
Fosterkleda vert etne opp, kroppen slikka rein og mora vil ha den vesle på beina. Alt slit vert gløymd når to små har funne kjelda til vekst.
I nokre minutt masserer synet sinnet.
Lydane frå menneska på søndagstur trengjer på nytt inn til det lune fjøset.
Ei ny klynge med krokus sprett opp og ei ny mor stønner og brukar krefter på det nye livet.
Tempoet stig, dagane aukar steglengda. Menneska brettar opp ermane og tek fatt på tankane frå i vinter. Løyser det praktiske problemet som verka så umogleg. Gliser mot sola og kjenner uroa sleppe taket.
Karin har nettopp våknet,
ligger å suger på ein drøm.
Ideen har hun hatt lenge,
i natt realiserte drømmen den.
Hun visste de ville komme en dag,
de forløsende ord
Men drømmer kan være så difuse,
så nå gruer hun seg for vår jord.
For i det samme hun setter sine søte små,
på et mykt og syntetisk gulv
River virkeligheten i kjøttet
som kjeften på ein vond ulv.
Hun raver ut på badet
for å se hvor ynkelig hun er.
Angsten skjules bak sminke
manglene selvtillit med det å være sær.
Karin tviholer på en krane,
i det hun spyr av angst,
det høres gråt fra badet
radioen snakker om fisk og fangst.
Hun trykker ned noen piller for et slikt humør
Treffer det hun trenger
i trappa,
ein knøl.
Unngår lett en nedtur
ved å helle på noen pils
Og så er dagen reddet
i det hun treffer Nils
Når ein gammel venn
snur seg om igjen,
glemmer man det som var imellom.
Stoltet er den største hindring,
men det må vi da klare.
Tør du se meg inn i øynene,
tør jeg gi deg hjertet mitt en stund.
Det er varmt og litt rart å holde i.
Jeg stoler på deg
og har ingen ting å skjule.