Kategori: Refleksjon

Eg står med auga att og kjenner sola varmar meg i nakken. Når eg opnar augo, har det dukka opp nye klynger med krokus i kvitt og lilla.
Menneska snakkar meir med kvarandre, stoppar opp, trakkar søndagstakta i søndagsstasen.

I eit lunt fjøs ligg ei mor og stønner, menneske og dyr er nær kvarandre, gler seg når den vesle kroppen ligg der.
Fosterkleda vert etne opp, kroppen slikka rein og mora vil ha den vesle på beina. Alt slit vert gløymd når to små har funne kjelda til vekst.
I nokre minutt masserer synet sinnet.

Lydane frå menneska på søndagstur trengjer på nytt inn til det lune fjøset.
Ei ny klynge med krokus sprett opp og ei ny mor stønner og brukar krefter på det nye livet.

Tempoet stig, dagane aukar steglengda. Menneska brettar opp ermane og tek fatt på tankane frå i vinter. Løyser det praktiske problemet som verka så umogleg. Gliser mot sola og kjenner uroa sleppe taket.

Sikkert og presist stabler du på plass rundt deg. Problemer løses med formler verden har lært deg. Du snakkar tankene dine høyt, like usikkert som meg, men med reoler du har sortert, tankene, følelsene, gledene og skuffelsene dine i. I mitt rot ligger det viktigste øverst.

Du vet hvordan håret ligger, jeg smugkikker på meg selv i ei speilglassrute. Når usikkerheten i meg slipper taket, legger håret seg og jeg har fart nok i kroppen til å gli opp på siden av deg, finne hånden din og følge deg på veien til magien opphører.

Da drar du hjem og fikser fasaden, mens usikkerheten sminker meg til det ugjenkjennelige og sender meg i bane rundt meg selv.

Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.

Jeg har dyrket ensomheten, stelt den og forsonet meg med den i håp om at det skulle bli oss to. Så skal jeg forlate den, svikte den jeg så lenge har holdt av.

Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.

Er det nok igjen av livet til at jeg rekker dette? Til å bearbeide sorgen og venne meg til gleden. Til smilet, til øyeblikkene sammen. Til regningen, applausen, beruselsen og savnet når du ikke lenger er der?

Følelsen er fremmed for meg og tanken på en annen uroer meg.

Jeg liker ikke skyllemiddel.

Erkjennelsen av at minnet er for langt tibake til at du kan framkalle det. Det vil alltid være eksponeringen av deg selv for første gang du ikke kan reise tilbake til.

En pannebust klipt rett over, et skjevt smil med fregner rundt. Å nå tilbake dit er som om å drømme om en Nobelpris. Et håpløst eventyr om deg selv. Kunne du returnert ville svaret du fikk skremt deg inn i ein krok. Lakt lokk på følelsenen dine som først hadde kommet fram i blikket til den som kjører bussen eller dama i kassa i eit lynglimt av eit øyeblikk som først vil flomme over når filmen slutter.

Nå skal jegfortell deg hvorfor det gikk galtog det vil høres ut som ensuksesshistorie.

I gangen på stolpen til trappa, henger det enkjeledress, denkneler. 
Det ser ikke vi, fordi det er ingen inni i den. 
Hadde det vært det, ville vi forstått det med det samme. 

Se noen henvender seg til Gud, eller; Her er det noen som angrer på noe. 
Innrømmer noe galt. Bortforklarer ikke, bare erkjennelse, innrømmer; at dette må vi lære noe av.

Vi kan vende oss til Gud og søke nåden.

• Nåde det er; ikke for alltid å gå rundt med dårlig samvittighet, 
  men ha muligheten til å vandre videre i livet uten å bukke under.

Vi kan vente på våren, søke mot sola og glede oss til å bli gladere.
Det har vært ei mørk tid dette, kan vi unnskylde oss. Håper det snart blir bedre

Men hvorfor er noe galt. Hvorfor bøyer vi oss for mørket og kulden.
Hvorfor finner vi ikke på noe smart snart, som virker fort for alle.

Eller må vi gå i disse åndelige kaffeselskapene for å få påfyll. Om og om igjen, fylle opp det tomme rommet. Med noe godt, varmt og meningsfylt. Smertestillende virksomhet i flere etasjer med et evig antall dager foran oss.

I den tomme kjeledressen i trappa, finner det sted en innrømmelse utan at vedkommende er til stede. Ikke akkurat noe å trakte etter å ikke være tilstede når noe virkelig skjer

Ho tar den enkle frakken utanpå forkleet, tek med seg bandet, bikkja og stryk på dør

Ut i den fine haustsola og den fine dagen. Ruslar runden med hunden og stoppar ved kvar nypebusk og plukkar med seg raude, modne nyper heim

Kanskje står brøda i omnen medan ho ruslar med hunden. Når ho kjem attende, heng ho frakken i skapet i gangen og vips er ho klar, med forkleet på seg og med lommane fulle av nyper.

Det var vist ein fin dag dette, for brøda er godt steikte, det var bra ho fekk dei ut av omen no.

Fire brød tett i tett i ei langpanne.

Og så skjer det slik det alltid gjer. Skrammel og spetakkel og så er dei ute. Varmt alt saman. Dei brekkast frå kvarandre og leggast på den gamle rista.

Brøda er ute av omnen og i forklelommane er det nyper.

Dei for no plass i den varme omnen medan den kjølar seg ned. Ho nyttar varmen frå omen til å tørke nypene ho har med heim så lenge det finst nyper på buskane.

Dette gjentek ho mange gongar. Frakken, forkleet, bandet, bikkja, haustsol, røsslyng og sjølvsagt raude nyper. Produksjonen går sin gang og nypene leggast i gule Nesquickboksar som av seg sjølve finn vegen ned i matboda.

Den nypesuppa ho serverer med krem i, er slik som saknet etter ho, Mor mi så varmt og godt, men ikkje heilt utan ein bitter smak.